Skal vi lykkes med å styrke rehabiliteringstilbudet, må det skje gjennom ryddige prosesser.

Intensjonen fra politisk hold er forståelig og god: flere skal få bedre rehabilitering, og pasienter skal slippe å bli sendt hjem i helgene dersom de trenger et sammenhengende opphold. Men veien dit må også være juridisk holdbar, skriver Ann Kristin Bakke.

Skrevet av Ann Kristin Bakke, 
Fagsjef interessepolitikk, Norsk Revmatikerforbund

Publisert: Altinget, 12.06.2026 - Debatt
Lenke til artikkel: Klikk her

Det er positivt at det løftes politisk oppmerksomhet rundt behovet for mer og bedre rehabilitering. Ingen er uenige i at sårbare pasientgrupper trenger trygge og helhetlige tilbud også i helgene. Samtidig reiser signalene fra RNB og det Kjersti Toppe (Sp) skriver på sin Facebook-side, noen prinsipielle og juridiske spørsmål som det er nødvendig å belyse.

For slik det nå fremstår, beveger politiske føringer seg inn på et område som i stor grad er regulert av anskaffelsesregelverket. Når Helse Sør-Øst gjennomfører sine anskaffelser, skjer dette innenfor klart definerte konkurransegrunnlag. I de utlyste anbudene har virksomhetene levert tilbud basert på dagbehandling med overnatting, altså på de premissene som lå der og da.

Når det i etterkant åpnes for det som omtales som «tilleggsanskaffelser», og det samtidig signaliseres en annen innretning på tilbudene enn det som lå til grunn i konkurransen, oppstår det et åpenbart spørsmål: Er dette i tråd med anskaffelseslovgivningens krav til forutberegnelighet og likebehandling? 

Juridisk holdbart
Likebehandlingsprinsippet er helt sentralt. Dersom enkelte aktører blir «reddet» eller tilført midler og oppdrag utenfor konkurranse, samtidig som andre har forholdt seg til og konkurrert på et fastsatt anbudsgrunnlag, kan det gi grunnlag for reaksjoner. I ytterste konsekvens kan dette åpne for flere erstatningssaker fra leverandører som mener seg forbigått eller urettmessig behandlet.

Norsk Revmatikerforbund har tidligere vært tydelige på at anbudene fra Helse Sør-Øst har vært mangelfulle og ikke i tilstrekkelig grad ivaretar pasientenes behov. Nettopp derfor er det også problematisk dersom man i ettertid forsøker å «lappe» på dette gjennom politiske beslutninger som ikke fullt ut tar høyde for de juridiske rammene anskaffelsene skal gjennomføres innenfor.

Intensjonen fra politisk hold er forståelig og god: flere skal få bedre rehabilitering, og pasienter skal slippe å bli sendt hjem i helgene dersom de trenger et sammenhengende opphold. Men veien dit må også være juridisk holdbar. Hvis ikke risikerer man å skape usikkerhet både for pasientene, leverandørene og for systemet som helhet.

Skal vi lykkes med å styrke rehabiliteringstilbudet, må det skje gjennom ryddige, forutsigbare prosesser som ivaretar både pasientenes behov og regelverkets krav. Alt annet kan i verste fall føre til det motsatte av det man ønsker: forsinkelser, konflikter og mindre stabile tilbud.