Ser du hva som står på spill, Vestre?

Hvordan ble livsviktig og livreddende kompetanse et anbudsprodukt?

Skrevet av Egil Andre Bjørgen - Idrettspedagog ved Godthaab Helse og Rehabilitering med mastergrad i idrettsmedisin.

Publisert i Dagsavisen 21.11.2025
Lenke til artikkel: Klikk her

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I september falt Per Morten (61) om med hjertestans midt under Drammen maraton. Jurist. Veteran fra Forsvaret. En mann som alltid har tatt vare på kroppen sin – men som plutselig lå livløs på asfalten mens løpet fortsatte rundt ham.

Dagen før skjedde det samme med Margrethe (56) på en fjelltur i Nordland. Leder, mamma, ektefelle – ei som elsket naturen og levde aktivt. Ett øyeblikk sto hun med utsikt over det magiske landskapet i Steigen. Det neste lå hun stille, uten puls.

Det som reddet dem, var folk som våget å gripe inn, og et helsevesen som leverte da hvert sekund telte. Idet livet holdt på å forsvinne, ble håpet tent igjen. Men når sjokket har lagt seg, begynner en mindre synlig kamp: Hvordan leve videre? Vil kroppen fungere? Klarer man jobben, hverdagen og rollene? Alt som tidligere var selvsagt – arbeid, helse og familieliv – blir plutselig skjørt.

Et reddet liv, er et liv som må bygges opp igjen.

Anbudssystemer fungerer for veibygging og renovasjon. Men når det brukes på helsetjenester som krever langsiktighet og kontinuitet, ødelegger det mer enn det bygger.
Når anbudslogikken møter virkelige mennesker i norsk helsetjeneste finnes det fagmiljøer som sjelden skriker høyt, men som bærer et enormt ansvar: De tverrfaglige teamene i spesialisert hjerterehabilitering.
Her jobber fysioterapeuter, leger, sykepleiere, psykologer og kliniske ernæringsfysiologer skulder ved skulder for å gi folk livet tilbake etter hjertestans, hjerteinfarkt eller hjerteoperasjon.

Arbeidet er lavmælt, faglig krevende – og helt avgjørende. Derfor gjør det ekstra vondt når slike miljøer mister anbudet sitt.

"Det er brutalt. Og det er uverdig for mennesker som hver dag står i front for å gi andre livet tilbake."

Ikke fordi kvaliteten er dårlig. Ikke fordi behovet er mindre. Men fordi et tall i et skjema falt feil, eller at man fullstendig ignorerer brukeropplevd kvalitet, står pasientene – og mennesker med uvurderlig kompetanse – igjen som tapere.

Dette skjer akkurat nå: Mennesker får livsviktig støtte revet vekk fordi systemet prioriterer effektivitet fremfor kontinuitet.

Et tverrfaglig team er mer enn en samling fagpersoner. Det er et økosystem av tillit, kunnskap og rutiner, bygget over år. Når anbudet ryker, ryker miljøet med.

Konsekvensene er reelle, også for de ansatte: Stress og utmattelse, sorg over et fagmiljø som forvitrer, profesjonell dissonans. Pasientenes behov forsvinner ikke, men ressursene gjør det. Likevel forventes det at de ansatte leverer topp kvalitet til siste dag – selv om arbeidsplassen kanskje ikke finnes om noen måneder.

"Vi må våge å snakke om dette. Vi må våge å si at et liv som er reddet også skal få leves."

Det er brutalt. Og det er uverdig for mennesker som hver dag står i front for å gi andre livet tilbake.

Det er pasientene som taper. For Per Morten og Margrethe er ikke hjerterehabilitering et ekstratilbud for de som vil. Det er et dokumentert, livreddende tiltak som reduserer risikoen for nye hendelser, øker livskvalitet og får folk tilbake i jobb.

Men det krever erfarne fagfolk og godt samkjørte team. Når et miljø mister anbudet, forsvinner ikke bare arbeidsplasser. Kompetanse som det har tatt år å bygge, forsvinner. Pasientene får lengre ventetid. Oppfølgingen blir fragmentert. Helhetlig behandling rakner.

Alt dette skjer i et land som hevder å satse på forebygging. Ser helseministeren hva som står på spill?

Anbudssystemet vurderer kun kostnader og målbare parametere, men nesten aldri kulturbygging, erfaringskompetanse, kvalitet i samhandling, trygghet for pasienter i livskriser, faglig utvikling og kontinuitet. Dette er verdier som ikke lar seg prise i en Excel-celle – men som avgjør om rehabilitering faktisk fungerer.

Det finnes alternativer: Partnerskap, langsiktige avtaler og kvalitetsbasert finansiering. Men det krever politisk og administrativ vilje til å prioritere det som virkelig gir mennesker livet tilbake.

Dette handler ikke om anbud. Det handler om liv. De som jobber med hjerterehabilitering, møter mennesker på sitt mest sårbare. De hjelper dem å finne fotfeste, å reise seg, å tro på fremtiden.

At slike fagmiljøer risikerer å forsvinne nærmest over natten, er et paradoks i et land der vi er stolte av vår robuste helsetjeneste.

Vi må våge å snakke om dette. Vi må våge å si at et liv som er reddet også skal få leves. Det krever at vi tar vare på de fagmiljøene som nettopp gjør det mulig.

At disse fagmiljøene kan forsvinne med noen få linjer i et anbudsbrev, er ikke bare et systemproblem. Det er et politisk problem. Og det er en verdiskandale.

Egil Andre Bjørgen, Dagsavisen 21.11.2025