Regjeringen mener at Stortinget ikke vet sitt eget beste

Stortinget har vedtatt at rehabiliteringsanskaffelsen skal avlyses, men regjeringen og Helse Midt-Norge stritter imot. Det burde de ikke gjøre. Avlysningen er både lovlig og fornuftig.

Skrevet av Morten Goller,
Advokat Wiersholm
Britt Nergård,
Advokat Wiersholm

Publisert: Adresseavisen 10.4.2026
Lenke til artikkel: Klikk her

I januar uttrykte pasienter, pasientorganisasjoner, leverandører og anerkjente fagmiljøer stor bekymring for Helse Midt-Norges tildeling av kontrakter for spesialiserte rehabiliteringstjenester. De mener tildelingen raserer spesialiserte fagmiljøer opparbeidet over mange år. Et hovedproblem mange pekte på, var at Helse Midt-Norge gjennomgående hadde tildelt spesialiserte institusjoner kontrakter på områder der de ikke er spesialister – og omvendt.

Stortinget påla i februar regjeringen å stanse alle kontraktsinngåelser, avlyse konkurransen og videreføre dagens avtaler inntil forutsetningen for en bedre konkurranse var på plass. Det er ikke hverdagskost at Stortinget griper inn i pågående konkurranser. Men lettelsen for de berørte parter, snudde seg dessverre fort til frustrasjon igjen. Både regjeringen og Helse Midt-Norge kommuniserte raskt en motvilje mot å følge Stortingets pålegg.

I mars slo helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre fast at regjeringen ikke vil følge opp Stortingets vedtak. Det begrunnes med hensynet til de institusjonene som har fått tildelt avtaler, overkapasitet og at regjeringen ikke kan følge opp vedtaket uten å bryte norsk lov.

Både pasientenes og tilbydernes syn har kommet godt frem i tidligere artikler som statsråden tydeligvis ikke har lest. Men heller ikke de rettslige truslene er godt fundert. Vestre viser til at «anmodningsvedtaket ikke gir saklig grunn til å avlyse de to aktuelle konkurransene». Det er korrekt at avlysning av en konkurranse krever saklig grunn, men vi mener det er feil at slike grunner ikke foreligger. Allerede før Stortingets beslutning advarte regjeringen om påståtte store rettslige konsekvenser.

Det er en grunn til at Stortinget likevel valgte å engasjere seg. Det gjorde de fordi både pasientorganisasjonene, fagmiljøer og institusjonene mener at tildelingen rett og slett er uforsvarlig. Det er dette regjeringens lovlighetskontroll burde ha handlet om, ikke Stortingets instruksjonsmyndighet. I dette tilfelle er det klart at Helse Midt-Norge ikke bare har en rett, men antakelig også en plikt til å avlyse konkurransen. Dette skyldes flere uheldige forhold ved gjennomføringen.

Anskaffelsesprosessen har pågått over så lang tid at forutsetningene for konkurransen er endret. Konkurransen ble kunngjort i juni 2024, med en klar forutsetning om avtaleinngåelse ved utgangen av året og oppstart 1. juli 2025. Det er nå mer enn et år siden tilbudenes opprinnelige gyldighetstid utløp, og Helse Midt-Norge har måttet be om forlengelse fire ganger.

I tillegg ble vederlagsmodellen endret rett før siste tilbudsfrist, fra pris pr. dag/døgn til pris pr. behandlingsforløp, uten at det ble satt minimumskrav til oppholdets lengde.

En slik modell er uegnet, siden tilbudene ikke vil kunne sammenlignes på fornuftig vis. Og man vil tjene på å tilby kortere behandlingsforløp enn det fagmiljøene anser som forsvarlig. Uansett utgjør dette slik vi ser det en ulovlig endring av konkurransen. I tillegg er evalueringen gjennomført i strid med konkurransegrunnlaget, da reell spesialisering ikke er vektlagt, mens hensynet til geografi er benyttet som en helt uforutsigbar og tilfeldig «joker». Dette er grunnen til at en rekke institusjoner har klaget på tildelingen. Er man ekspert på kreftrehabilitering, som Unicare Røros, er det kanskje lurt å gi dem kontrakter på dette området?

Alt dette rotet gir utvilsomt en rett, og etter vår mening også en plikt til å avlyse konkurransen. Det eliminerer samtidig også den risikoen for erstatningskrav som statsråden har trukket opp.

Statsråden har også flagget en risiko for overtredelsesgebyr. Dette kan ilegges om kontrakter inngås uten kunngjøring etter regelverket. Et slikt gebyr krever at noen tar bryet med å klage til Kofa. Men i dette tilfellet vil gebyret uansett ilegges staten og så tilfalle staten. Det er altså ingen penger som blir borte. Det statsråden truer med, er dermed reelt sett en formalitet som skal veie tyngre enn gode pasientforløp og beskyttelse av etablerte fagmiljøer. Det er ganske uforståelig.

Statsråden bør uansett ikke være så bekymret for dette. Årsaken til bekymringen er at Vestre legger til grunn at det vil ta fire år å gjennomføre en ny anskaffelse. Fire år? Det vitner ikke om særlig stor tro på Helse Midt-Norges evner, da en slik prosess kan gjennomføres på noen få måneder.

De som ble satt til å gjennomføre lovlighetskontroll av Stortingets vedtak, burde ha sett etter argumenter for å oppfylle Stortingets vilje, og ikke bare omvendt. Resultatet av en slik lovlighetskontroll ville ha vært at både sunn fornuft og anskaffelsesreglene understøtter Stortingets vilje. Konkurransen er mislykket, og Stortinget har rett i at den bør avlyses.

NB! For ordens skyld opplyser vi om at Wiersholm bistår Kastvollen rehabiliteringssenter, men dette innlegget gir uttrykk for vår egen vurdering av anskaffelsen.